Idrettsfysioterapi oppsto i Norge på 1960-tallet ved at fysioterapeuter og leger samarbeidet om å starte idrettsmedisinske poliklinikker for å hjelpe skadde idrettsutøvere. Etter hvert har idrettsfysioterapi vokst til å omfatte mer enn å hjelpe idrettsutøvere. Forebyggende helsearbeid i befolkningen generelt er et viktig arbeidsområde. Idrettsfysioterapeuter legger stor vekt på å fremme tiltak som kan motvirke den stadige økende forekomsten av livsstilsykdommer. Idrettsfysioterapi omfatter kunnskap om generelle og spesifikke behandlings- og rehabiliteringsprinsipper ved både akutte skader og belastningsskader. Idrettsfysioterapi er et tilbud til topp- og breddeidrett, barn og eldre, og skal stimulere til fysisk aktivitet i hele befolkningen.
Idrettsfysioterapeuter har nå fått sin egen masterutdannelse, og dette skal bidra til en ytterligere økning av kvaliteten på fagutøvelsen.
Aktivitet og trening er sentrale tiltak i idrettsfysioterapi. Dette gjelder både innenfor behandling, rehabilitering og forebygging. Passiv behandling som for eksempel massasje, brukes nesten utelukkende for å få pasienten raskere over i egenaktivitet. Kunnskap om kroppens anatomi og fysiologi, treningsfysiologi og sykdomslære er sentralt i fagutøvelsen for idrettsfysioterapeuter. Fysioterapeuten setter klare mål for hva som skal oppnås gjennom treningen. Det tas hensyn til hvilke strukturer som er skadet og skadens art, omfang og varighet, i tillegg til pasientens generelle tilstand. Naturlig nok arbeider en idrettsfysioterapeut med idrettsutøvere og deres problemer. Men i langt større grad omfatter arbeidet til idrettsfysioterapeuter den generelle befolkningen, som ofte har tilsvarende skader og funksjonsproblemer.
Tekst fra fysio.no
© Fysiosenteret Mjøndalen / Nettside utarbeidet av Simen Henriksen